Utstillingstekst av kunsthistoriker Cathrine Hovdahl Vik

«Det er vanskelig, det er noe ordløst som skjer i arbeidet med kunst»

Julie Ebbing (f. 1985) skal lede meg verbalt gjennom prosessen mot et ferdig verk. «Jeg hater å snakke om arbeidene mine!» Det er kunsten som er språket hennes. Det er gjennom kunsten hun uttrykker seg tydeligst. Det er gjennom kunsten vi møter hennes engasjement, både den politiske gløden, humoren, sårbarheten og hennes fyrighet for likestilling og demokrati.

Mitt møte med Ebbings kunst setter spor i meg. Kunsten er både provoserende og befriende ærlig. Ebbing har, tross sin unge alder, etablert seg med et tydelig formspråk og signatur i sine verk. Utstillingen viser et tverrsnitt av hennes kunstneriske produksjon samt flere nye verk som ikke har blitt vist tidligere. Tegning, tre- og linosnitt er grunnmuren i Ebbings kunstnerskap, men hun broderer og maler også. Selv om Ebbing hovedsakelig arbeider todimensjonalt, benytter hun gjerne disse arbeidene i ulike installasjoner.

«Treet symboliserer noe mektig og konstant; noe å holde seg fast i. Treet står der uansett, hvis alle andre skulle løpe fra deg; stødig og trofast. Nei, treet skal ingen steder, hvis da ikke til himmels. Uendelig i alle retninger.»

Jule Ebbing fullførte sin mastergrad i kunst og håndverk, grafikk og tegning ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2016. Masteroppgaven i medium- og materialbasert kunst fikk tittelen «Trær som faller, eller knekker av sin egen vekt». Og nettopp treet har og har hatt en stor betydning i Ebbings liv. Natur, skog og skogbruk var viktige elementer i hennes oppvekst i tettstedet Bangsund nord i Trøndelag.

Treet står gjerne støtt og har røttene sine nede i jorda samtidig som greinene strekker seg opp mot himmelen, som et bindeledd mellom topp og bunn. Enkelttrær og hele lunder har blitt holdt hellige i mange kulturer. Treet har blitt betraktet som verdensaksen som hele kosmos samler seg omkring, som Yggdrasil i den norrøne mytologien. Treet har en sentral rolle i kristendommen, både i Paradis og som Kristi kors. Gamle naturreligioner så på treet som besjelede vesener og tilholdssted for alver og nymfer.

Hvorvidt slike tanker ligger bak Ebbings materialpreferanser vites ikke, men treet og skogen som lekeplass er en viktig del av hennes biografi. Masterprosjektet kretser rundt en søken etter en identitet. Gjennom sin beskrivelse av treets stedstilhørighet, naturens påvirkning, dets egenart, kraften til å vokse, dets energi, levde liv og død, gir hun treet en menneskelig referanse. Gjennom sine kunstverk formidler hun sitt sosiale og politiske engasjement hvor identitet står i sentrum. Stedet og jordsmonnet er viktig fordi det er selve utgangspunktet for et tre, og nettopp hvor vi kommer fra, hvor vi føler oss hjemme og følelsen av å høre til, er essensielle tema for Julie. Som Nils Aas uttalte i forbindelse med hans treskulpturer «Tolv Fortellinger»: «Man må gå ut i fra sitt. Det e ting æ har opplevd ganske nært da».

Det kreves både forståelse og følsomhet for materialene i den kunstneriske prosessen. Julie Ebbing har en rå, men samtidig presis og finslipt teknikk i sine arbeider med tresnitt. Når man skjærer i tre, er det ikke rom for feil. Et feilkutt kan medføre at en må starte på nytt med en ny plate eller en må endre retning på planlagt motiv. Hun evner å utnytte treets egenart samtidig som hun stadig skaper nye sammenhenger. Selv sier hun at måten hun bruker tresnittet på befinner seg et sted mellom håndverk og hærverk. Ebbings kunstneriske praksis er aktuell, og samtidig nyskapende i relasjon til mediet og tematikken.

Tematikken kretser rundt undersøkelser og ytringer knyttet til maktstrukturer, sosiale konstruksjoner, identitet og hierarki. Ved å sette lys på diskriminering av kvinner i både kunsthistorien og i vår samtid relateres hennes kunstneriske praksis til kjønnsroller, demokrati og politikk. Ebbing benytter seg av referanser til både kunsthistorien og litteraturen og utfordrer den mer eller mindre etablerte kunstkanonen. Med referanser til det bibelske motivet «Judith slaying Holofernes» (Judit halshogger Holofernes, 1620), av Artemisia Gentileschi synliggjør hun noe av denne diskrimineringen. Gentileschi var en av få kvinnelige kunstnere under barokken som ble kjent i sin samtid. I Ebbings parafrase plasserer hun seg selv som Judith og halshugger god etablerte mannlige kollegaer.

«Julie Ebbing was here»

Dette er skrevet i utedoen som var en del av masterprosjektet til Julie Ebbing. En utedo er et privat rom som gir alenetid, en pause fra hverdagen, et rom for tanker og refleksjon. En utedo er ofte rikt dekorert med diverse utklipp fra aviser og ukeblader, gjerne bilder av kongefamilien. Bilder som det føltes respektløst å bruke som toalettpapir. Tresnitt med portretter av både Kong Harald og Einar Gerhardsen er montert på veggene, både på innsiden og utsiden av Julie Ebbings utedo. Opp igjennom tidene har mer eller mindre velvalgte ord blitt skrevet på dovegger. Ebbing har risset inn en rekke ytringer, ytringer som understreker hennes kritikk til maktforholdene i samfunnet. Ytringer som velferdsnasjon, oljenasjon, diskriminasjon, inseminasjon, fredsnasjon, donasjon, hallusinasjon og eliminasjon står risset inn med røffe, skarpe bokstaver.

På grunnlag av avgangsutstillingen mottok hun minnestipendet Kjell Nupen Memorial Grant i 2017.  Juryen begrunner sitt valg med at kunstneren fortolker en tradisjonell grafisk teknikk og gir den et moderne og aktuelt uttrykk. Selv om kunstneren er nyutdannet, oppfattes prosjektene hennes som modne og gjennomførte.

Stipendet skal gå til en yngre og lovende grafikere i Norden, og blir delt ut hver annet år. Stipendet består av et studieopphold ved ULAEs verksted i New York og kr. 50 000,- for å dekke reise, opphold og trykkmateriell. Dette stipendet gjorde det mulig for Ebbing å søke ny kunnskap og videreutvikle sitt uttrykk, hun fikk blant annet jobbe med litografi.

«Fandenivoldsk råhet»

Mens Ebbing har portretterte utallige menn for å synliggjøre fraværet av kvinner i historieskrivingen, satte hun fokus på kun kvinner i utstillingen «Det mørket som finnes bak lukkede øyne» ved Kunstverket Galleri i 2018. Louise Bourgeois, Hannah Ryggen, Frida Kahlo, Virginia Woolf og Marina Abramovic ble alle portrettert uten særlig glamour og jåleri. Nakne, ærlige fremstillinger av kvinner med et levd liv bak seg hvor vilje, innsats og livserfaring står i førersetet. Utstillingen ble svært godt mottatt og ble meget aktuell med den samtidig pågående #metoo-kampanjen hvor overgrep begått av menn med makt og posisjon var det sentrale. Kunstkritiker og professor Øivind Storm Bjerke omtalte Ebbings kunst som noe svart og urovekkende som tilfører en skrekkromantisk dimensjon og en fandenivoldsk råhet i uttrykket som lover godt for fortsettelsen.

«Hun lager kunst som teknisk sett er meget flott. Samtidig er det en nerve og en personlighet i det som gjør at man ser at dette er helt spesielt. Hun er en helt spesiell begavelse.»

Dette sier Håkon Bleken til Adresseavisen i etterkant av utstillingen «Omsorg uten dekning» i Trondhjems Kunstforening i 2019. Her var lokalene nærmest pepret med arbeider på papir; tegninger, akvareller, tresnitt, linosnitt og litografier. Ebbing mottok Håkon Blekens kunststipend for tradisjonelle teknikker etter denne utstillinga i 2019.

«Det er derfor jeg kunster det»

Julie Ebbings visuelle univers er mangefasettert. Det er parafraser og referanser til kunsthistoriske motiver, det er portretter av både kvinner og menn, det er selvportretter, det er symboler og elementer fra hverdagslivet. Det er en dualitet mellom det råe og det sårbare, mellom den enkle streken og de vanvittig kompliserte komposisjonene, det er tekst og det er ytringer. Og ikke minst er det humor. Men fremfor alt er det sterkt. Det er insisterende og kompromissløst. Det er mye som skal formidles og verkene er spekket med mening. Et verk kan gjerne inneholde alt.

Og jeg tror henne når hun forteller om hvordan hun arbeider: Jeg tror det er en type assosiasjonspreget arbeid oppi hodet, mange fragmenter som hamres ut uten at jeg selv forstår hva de ulike bitene har med hverandre å gjøre før jeg skjønner “alt”. Men etter en stund vet jeg ingenting igjen. Jeg hater å snakke om arbeidene mine. Og prosessen. Fordi det er så vanskelig. Det er vel derfor jeg kunster det, fordi jeg ikke kan formulere det.

Formulere, det kan hun, men kanskje først og fremst gjennom sitt kunstneriske uttrykk. Jeg skal se hva hun kunster fremover og følge med. Dette blir nok ikke den siste retrospektive utstillingen.

Cathrine Hovdahl Vik

Kunsthistoriker

Kunstfaglig leder ved Kjøpmannsgata Ung Kunst