Takhøyde: en stue uten vegger – fellesskap, fasade og frihet

“Scenen er satt – men for hvem? Midt i parken står en sofa. En TV uten skjerm – bare en ramme som åpner seg mot trærne, mot himmelen, mot menneskene som går forbi. Det er absurd. Det er gjenkjennelig. Det er en stue, men den har ingen vegger. Dette er ikke en vanlig kunstinstallasjon. Det er et spørsmål formulert i tre dimensjoner: Hva skjedde med oss?”

Kunstnerduoen Aurora Sander (2025)

 

I Namdalsparken står det en liten stue, en stue med en sofa som venter på at du skal stige inn og sette deg ned. Den venter på din tilstedeværelse, dine tanker, din latter, den er der for deg og dere. Det er høyt under taket, og alle er hjertelig velkomne!

Kunstinstallasjonen Takhøyde er laget av kunstnerduoen Aurora Sander og er et bestillingsverk gjort på vegne av Kunstmuseet NordTrøndelag i 2021. Bestillingen ble gjort i forbindelse med tildeling av stimuleringsmidler gitt fra Kulturdepartementet under koronapandemien. Under koronapandemien ble det besluttet at alle kunstmuseer i det nasjonale kunstmuseumsnettverket skulle motta ekstraordinære midler til innkjøp av norsk samtidskunst til sine kunstsamlinger. Tildelingen var fra Stortinget sin side tenkt som en berikelse av norske offentlige kunstsamlinger, samt et tiltak for å styrke kunstnerøkonomien i en tid hvor Norge var lukket ned. Kunstgalleriene hadde stengt, og kunstnerne fikk færre sjanser for salg.

Kunstmuseet NordTrøndelags innkjøp har hatt som målsetning å styrke den allerede eksisterende kunstsamlingen, men også å gå til innkjøp av et større verk. Et verk som kommenterer samtiden vi befinner oss i dag, og som skal være til glede for publikum også utenfor museets vegger. Valget falt på kunstnerduoen Aurora Sander, som i 2017 hadde separatutstilling ved Kunstmuseet NordTrøndelag. Og nå står Takhøyde og venter på ditt besøk.

Aurora Sander består av Ellinor Aurora Aasgaard (f. 1991) og Bror Sander Berg Størseth (f. 1987). I sitt samarbeid belyser de ulike samfunnsaktuelle temaer, men med en humoristisk undertone. I kunstinstallasjonen Takhøyde har kunstnerne tatt utgangspunkt i de endringene og påvirkningene koronapandemien hadde på hverdagen og livene våre. Verket belyser måten vi ble tvunget til å være sammen på, både som familie og samfunn, og de endringene som har kommet i kjølvannet av pandemi og en digital eksplosjon.

I 2020 ble livene våre snudd på hodet over natten, og hverdagslivets normalitet avbrutt. Mange følte på nye eller forsterkede følelser av frykt og ensomhet. Både under og etter pandemien har det vært en økning i depresjon, sosial angst og isolasjon, spesielt blant barn og ungdom. Ensomhet er et tema som stadig får større oppmerksomhet innen helsesektoren, politikk og media, og som klassifiseres som et samfunnsproblem. I boken Ensomhetens århundre (2021) hevder den britiske økonomen Noreena Hertz at det 21. århundre er det mest ensomme vi har opplevd. Der den tidligere generasjonen zappet seg gjennom TV-kanalene og så på Dallas og MTV i felleskap, scroller vi i dag gjennom digitale menneskelige interaksjoner på bekostning av nærvær og fysisk felleskap. Installasjonen kan ikke endre på ensomhet, pandemi, digital eksplosjon eller tiden vi lever i, men det kan gjennom sin utforming og tilstedeværelse gi oss en mulighet til å reflektere sammen eller alene.

Verket ferdigstilles i 2026, da det vil komme flere skulpturelle element til installasjonen. Vi takker Overhalla betong og Bolt metall for god hjelp i fundamentering og montering, og Namsos kommune som har vært med i prosjektet som tilrettelegger for verkets plassering i Namdalsparken.

 

Her kan du lese kunstnernes beskrivelse av verket:

En stue uten vegger – fellesskap, fasade og frihet

av Aurora Sander

Scenen er satt – men for hvem? Midt i parken står en sofa. En TV uten skjerm – bare en ramme som åpner seg mot trærne, mot himmelen, mot menneskene som går forbi. Det er absurd. Det er gjenkjennelig. Det er en stue, men den har ingen vegger. Dette er ikke en vanlig kunstinstallasjon. Det er et spørsmål formulert i tre dimensjoner: Hva skjedde med oss?

For noen tiår siden var stua familiens hjerte. Der samlet man seg rundt TV-en, så det samme programmet, lo av de samme replikkene, kranglet om fjernkontrollen. Det var kjedelig, kanskje – men det var felles. I dag sitter vi i hver vår krok, med hver vår skjerm, og ser hver vår virkelighet. Utenfor hjemmet har det offentlige rommet krympet til en smal stripe mellom butikkfasader og parkeringsplasser. Vi beveger oss fra privat boble til privat boble, kortvarig eksponert for hverandre på vei fra bilen til inngangsdøren. Vi ser hverandre, men vi møtes ikke.

Den britiske økonomen Noreena Hertz kaller vår tid for “ensomhetens århundre”. Ikke fordi vi mangler kontakt – tvert imot. Vi har mer kommunikasjon enn noensinne. Men vi lever i et overskudd av overflateforbindelser. Vi “deler” konstant, men sjelden opplevelser i faktisk tid og rom. Etter pandemien har denne følelsen av fremmedgjøring blitt mer akutt. Mange har kjent på et fravær av fysisk samvær og et overskudd av digitale substitutter for nærhet. Zoom-møter. Chat-vinduer. Likes og reaksjoner. Det er som å spise ernæringspulver i stedet for mat: det holder deg kanskje teknisk i live, men noe fundamentalt mangler. Stua uten vegger er en reaksjon på dette – ikke med løsninger, men med en invitasjon: Du trenger ikke være alene. Men for å ikke være alene, må du faktisk være sammen med noen. Ikke digitalt. Ikke virtuelt. Her. Nå. I kropp.

Sosiologen Ray Oldenburg ville kalt stua en “tredje plass” – et sted som verken er hjem (første sted) eller jobb (andre sted), men en uformell møteplass som bygger fellesskap. Slike steder forsvinner fra våre byer. Parker “aktiveres” med arrangementer og kommersielle pop-ups. Torg blir serveringssteder med vakter som kaster ut folk som ikke kjøper noe. Benker fjernes for å hindre hjemløse i å sove. Alt må ha en funksjon. Alt må generere verdi. Alt må kontrolleres. Selv fritiden skal ha en hensikt: vi trener ikke for å ha det gøy, men for å forbedre oss. Vi leser ikke for å nyte det, men for å “utvikle oss”. Vi slapper ikke av, vi “restituerer” for å bli mer produktive senere. Stua uten vegger opponerer mot dette effektivitetstyranniet. Den tar plass uten å spørre om lov. Her produseres ingenting. Den tilbyr ingenting til salgs. Den har ingen vakter, ingen åpningstider, ingen regler for hvem som får sitte der. Her finnes det ingen mål. Den hevder, enkelt og brutalt: Dette rommet tilhører oss alle. Her. Sett deg. Uten å kjøpe noe. Uten å måtte prestere noe. Du har lov til å være.

Samtidig peker prosjektet innover – mot den norske fasadekulturen. Vi lever i en kultur som dyrker “hygge” og det perfekte hjemmet. Trygghet, orden og estetikk prioriteres over åpenhet og deling. Hjemmet har blitt et utstillingsvindu, en scene for sosiale medier, en måte å vise at man “har det bra”. Men bak fasaden finnes det ofte stillhet. Ensomhet. Den norske tilbakeholdenheten – vår motvilje mot å “plage” andre, vår frykt for å “være i veien” – gjør oss eksperter på å være alene sammen. Vi sitter på samme buss, men snakker ikke sammen. Vi bor vegg i vegg, men kjenner ikke naboene. Det er en ironi i dette: vi bygger høyere vegger rundt våre private rom, samtidig som vi deler stadig mer av livene våre på nettet. Vi kurerer bilder av lykke, men lever i isolasjon. Vi søker bekreftelse fra fremmede, men deler ikke middag med venner. Stua uten vegger bryter ned denne fasaden – bokstavelig talt. Den flytter det mest private rommet ut i det offentlige og spør: Hva skjer med hyggen når alle kan delta i den? Når det ikke lenger handler om interiør, men om menneskelig nærvær?

I denne stua står en TV. Men skjermen mangler. I stedet åpner en tom ramme seg mot parken, mot naturen, mot menneskene som passerer forbi. Slow TV? Eller kanskje bare et program som aldri tar slutt? TV-rammen peker mot trærne, mot himmelen, mot det som vokser og forandrer seg uten vår kontroll. Filosofen Maurice Merleau-Ponty snakket om at vi forstår verden gjennom kroppen vår – ikke bare gjennom tanker og abstrakte begreper. Men i skjermenes tidsalder glemmer vi at vi har kropper. Vi sitter stille, scroller, og tenker at vi deltar i verden. Men kroppen forsvinner. Vi blir flytende hjerner, adresser på et nettverk, datapunkter i en algoritme. Stua inviterer til kroppslig tilstedeværelse: å sitte ved siden av noen, kjenne kulde eller varme, høre lyder, se hvordan lyset forandrer seg. I stua blir hverdagen selv “sendingen”. Publikum ser seg selv og andre i sanntid – ikke som iscenesatt underholdning, men som ekte liv. Filosofen Guy Debord beskrev i 1967 hvordan vi lever i et “spektakelsamfunn” – et samfunn hvor vi har blitt passive betraktere av egne liv. Vi konsumerer bilder av livet i stedet for å leve det. Vi tar bilder av maten før vi spiser den. Vi dokumenterer øyeblikket i stedet for å oppleve det. Vi er tilskuere til vår egen eksistens. Den tomme TV-rammen er et oppgjør med dette. Den sier: Det finnes ingen show å se på. Det finnes ingen innhold å konsumere. Du må selv være showet – eller rettere, du må slutte å tenke på livet som et show.

Å sette seg ned i denne stua krever derimot også noe av deg. Den er åpen. Alle ser deg. Du er eksponert. Filosofen Judith Butler har skrevet om hvordan sårbarhet ikke er svakhet, men det som forbinder oss. Når vi erkjenner vår felles skjørhet, oppstår solidaritet. Stua uten vegger gjør oss synlige og sårbare. Her finnes ingen fasade. For demokratiet handler ikke bare om å stemme hvert fjerde år. Det handler om å leve sammen, dag for dag, ansikt til ansikt. Det handler om å se og bli sett. Om å være forskjellige, men dele samme rom. Om å være uenige, men likevel sitte ved siden av hverandre. Kanskje er det nettopp her takhøyden begynner. Stua har uendelig takhøyde – ikke fordi den er stor, men fordi den lar alt få plass.

Det er verdt å merke seg hva stua ikke er. Den er ikke et eksklusivt kunstverk som krever en kunsthistorisk grad for å forstås. Den uttrykker seg ikke gjennom et esoterisk språk reservert for kunsteliten, men gjennom noe alle kan relatere til – et rom de fleste kjenner, og en erfaring alle deler: følelsen av å sitte i en sofa. Verket ekskluderer ingen, men åpner seg tvert imot for alle som trer inn i det. På den måten fungerer stua også som en kommentar til spørsmålet om hvem som har rett til å definere hva som er “fin” kunst, og hva som er “riktig” bruk av offentlig rom.

Mens du leser dette, står stua der fortsatt. Kanskje er den tom. Kanskje sitter noen der, alene, og ser på trærne. Kanskje sitter to fremmede ved siden av hverandre, ubehagelig tause, og lurer på om de skal si noe. Kanskje er den full av ungdommer som ler. Kanskje har noen satt igjen søppel. Kanskje har noen plantet blomster ved siden av den. Stua tilhører ikke kunstnerne lenger. Den tilhører dem som bruker den – eller ikke bruker den. Den tilhører parken, været, byen, tilfeldigheten.

Og kanskje er det poenget. Ikke at noen skal bruke den på den “riktige” måten. Ikke at den skal løse ensomhet eller redde demokratiet. Men at den finnes der, tålmodig, som et tilbud: Her er et sted. Her er et rom. Hva gjør du med det?

 

Foto: Namsos kommune