Namsos Kunstforening, Kunstmuseet Nord-Trøndelag 10 desember 2016 – 7 januar 2017

Hanna Høiness planlegger 4 nye utstillinger i prosjektet «Aokigahara» som er: «Tro, håp og kjærlighet II», «Gull og grønne skoger», «Memento mori» og «Apocalypse nå».

Prosjektets tema handler om hvordan vi kan forholde oss til kjærligheten betingelsesløst.
Det er seriens andre del av «Tro, håp og kjærlighet» som vises i regi av Namsos Kunstforening på Kunstmuseet Nord-Trøndelag. Her stiller Hanna ut store malerier basert på egne historier rundt temaet om troen og håpet på kjærligheten. Maleriene er henholdsvis figurative og abstrakte. Noen forestiller skog, vegetasjon og himmel. Her er to ideale skildringer av kaker som henger sammen med to bilder av anonyme abstraherte nakne personer. Ett av bildene viser en manns midje og genitalier. Det andre viser en fyldig kvinnes overkropp og hode.

figurativt

Utstillingen består av fem konstellasjoner av bilder. En serie mindre malte skisser henger ved siden av to høye vertikale malerier av himmelen. Skissene er en samling kvadratiske malerier på treplater som symboliserer åpenhet, nye sjanser og kraft. De 14 små skissene er sporadisk plassert rundt på veggen, som sky og himmel-studier med farge-felter i blant annet nordlysgrønt, himmelblått og brunt. De kommer til slutt i utstillingen, som svar på spørsmålet om kjærlighetens betingelser.

Hanna Høiness skriver at hun er inspirert av forfatteren Levi Henriksen. En av hans skjønnlitterære romaner har tittelen ‘Snø vil falle over snø som har falt’. Tittelen på boka henspiller til ideen om at det som har skjedd tidligere vil skje igjen på ny. Fortiden begraves under nye hendelser. Vi lever ofte våre liv i mønstre, hvor vi tenker at livet endres om vi er sammen med noen andre som forstår oss bedre eller elsker oss høyere. Vi begynner på nytt med friskt mot, selv om vi er den samme og ofte får samme resultat sammen med den neste. En ny åndelig bevissthet kan bryte mønsteret for å hjelpe oss videre i denne prosessen.

Hanna ser mot himmelen i sin prosess og benytter motiver fra landskapet for å uttrykke sin fremdrift.

Den fortryllende men skyggebelagte og svertede «Aokigahara» skogen, fungerer som en skjult arbeidstittel for kunstneren.
skogen

«Den blir som et bakteppe for min personlige fortelling, fremgang og produksjon’. Skriver Hanna selv om sitt prosjekt.»

Kunstverkene Hanna Høiness skaper, blir til prosjekter hvor kunstneren selv ønsker å bli sett for den hun er uten fordommer. Kunstneren presenterer for oss en visuell kreativ prosess, som gir uttrykk for opprør mot regelbundet eksistens og kvinneidealer.

«Under produksjonen og visningen av utstillingen «Aokigahara» på galleri Semmingsen i Oslo i år, samarbeidet jeg med psykolog Peder Kjøs (kjent fra NRK produksjonen «jeg mot meg»), for å kunne se klarere hva min faktiske undring var/er.
Tittelen er navnet på en svært vakker skog ved foten av det japanske Fuji fjellet, der tettheten av trær, mangelen på dyr og den totale stillheten gjør skogen til et populært rekreasjonsområde. Skogen er dessverre også et sted hvor mange tar sitt eget liv.»

«Jeg bruker skogen Aokigahara som tittel fordi jeg fasineres av folk som er ordentlige og ønsker regler, og dette prosjektet ble til fordi jeg også trekkes mot grenseløshet og ønsket om å utfordre egne moralske og etiske regler. Jeg har ikke opplevd så mange regler (heldigvis), men jeg ser at mange folk har endel unødvendig lass de går og drasser på. Jeg dras også mot rettferdigheten i at livet har denne «nødutgangen» som vi kan benytte oss av dersom det er behov for det, at vi faktisk kan bestemme selv om vi ikke orker å leve mer.

I Japan er det vanligvis økonomiske problemer som gjør at menn tar livet sitt, og kvinner er mer tilbøyelige å ta livet sitt på grunn av ensomhet, kjærlighetssorg, eller sosialt press. Æren hos resten av familien blir også ødelagt om sønn eller datter, mann eller kone, ikke holder seg innenfor reglene og oppfyller forventningsaspektet. Æren tilbakestilles best ved at den som har brutt reglene, retter opp dette ved å forsvinne i all stillhet.»

«Noe annet interessant som skjer der det finnes store kriser og personlige nederlag, er menneskers ønske om å hevne seg.»
I utstillingen ‘Tro, håp og kjærlighet’ finnes det et snev av hevn. Hanna ønsker seg en undring rundt dette og at publikum skal kunne bruke sitt eget erfaringsregister. Siden 1997 har hennes ideer kretset rundt tema som kjærlighet, ensomhet, frykt, savn, kommunikasjon og kropp.

«Drømmen om og jakten på kjærligheten jobbet jeg med fra siste semester ved kunstakademiet og frem til utstillingen på Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley i 1998. På Museet for Samtidskunst hadde jeg åpent atelier der jeg inviterte single menn til å komme for å bli portrettert av meg. Denne invitasjonen var et ledd i en serie hvor jeg arbeidet med mekanismene rundt det å finne seg en kjæreste. Samtidig med utstillingen var jeg ukentlig gjest i Mammarazzi i NRK P3 hvor jeg delte positive og negative opplevelser fra egen forskning som singel kvinne anno 1998. Historier fra dette ble senere et lydverk som ble vist på Astrup Fearnley i samarbeid med YAZZYDAutoSpaceArtClub.

I årene frem til 2006 arbeidet jeg med relasjoner. Jeg ønsket å vise dette på godt og vondt. Eksempel på dette er installasjonen av malerier med duer på visningsstedet ‘Sound of Mu’, hvor jeg viste sosial kompetanse på mange plan.

I årene mellom 2006 og 2010 arbeidet jeg med historier rundt frykt og redsel, når man snubler og faller og når man mister kontrollen over eget liv. Et godt eksempel på dette er utstillingen «FLUKT» på Akershus kunstnersenter. Her ville jeg, via en maleriinstallasjon av visne planter som var montert lavt, beskrive følelsen av frykt og det å forsøke å løpe fra noe eller noen. Disse prosjektene ble for nære for meg, og gjorde at jeg måtte skifte tema. Jeg leste blant annet Virginia Woolf og ønsket å gjøre en vendereis. Hvordan kunne jeg skape mitt eget rom? Jeg fant det nødvendig å fokusere på det elementære og håndverksmessige i maleriet. Siden aktmaleri er den disiplinen innen kunst jeg alltid hatt mest glede av, var det naturlig for meg å gå tilbake til å male modell. Arbeidet var hovedsakelig å observere, beskrive og tolke overflaten, språket og rommet i kroppen.

I 2013 startet prosjektet med utstillingen «deg/meg» på Galleri 69 i Oslo, der jeg flyttet atelieret inn i galleriet, på samme måte som i utstillingen «Frie kunster» på Museet for Samtidskunst i 1998. Dette kunne ha blitt et prosjekt der form og overflaten ble sett på som mer interessant enn selve mennesket, men siden jeg stod alene med modellen, gav dette meg en stor opplevelse av kommunikasjon. Under aktstudiet ved akademiet var vi alltid flere i rommet, og ingen hadde noen dypere dialog med modellen. Vi følte allikevel at vi kjente ham eller henne. I denne utstillingsperioden var jeg alene med modellen for første gang, og dette med å stå slik, alene sammen, resulterte i en spesiell form for kontakt, oppriktighet og ærlighet. «deg/meg» utviklet seg fra å være en ren studie av mennesket til å bli et ønske om å gjengi og forevige kommunikasjonen mellom modellen og meg. Jeg ønsket å beskrive dette ved å sette bilder på disse samtalene, tankene og drømmene som oppstår.
I litteraturen finner jeg inspirasjon fra «skittenrealistene», som Bukowski, John Kennedy Toole, Raymon Carver, Levi Henriksen og Sofi Oksanen, der livene, samtalene og drømmene som beskrives, utfordrer og interesserer meg. De beskriver virkeligheten bedre enn de oppkonstruerte glansbilder jeg daglig får blir presentert i media. Historiene fra denne type litteratur ligner på de jeg har rundt meg. For å kunne fortelle mine historier via maleriet, har jeg kommet frem til et billedspråk der jeg bygger videre på teknikker, objekter og farger jeg har brukt gjennom mitt kunstnerskap. Fortellingen startet med utstillingen «Aokigahara» på
Galleri Semmingsen, august 2016, hvor historiene spinner rundt fravær av dyd. Maleriene inneholder historier, hendelser og samtaler, der dyden er forsøkt skjøvet til side, andre hvor dyden ikke eksisterer og noen der skammen kunne tatt overhånd.»

Hanna Høiness’ aktmalerier følger tradisjonen fra Pieter Paul Rubens’ fyrstelige barokk malerier av nakne kvinnekropper i all sin prakt. Fokuset på kvinnekroppen og kvinnekjønnet er utforsket grundig i aktmalerier av mange kunstnere gjennom kunsthistorien siden det. Vi finner figurative gjengivelser hos både mannlige og kvinnelige kunstnere gjennom den psykologiske utforskingen av parforholdet. Tilnærming av motivet varierer med tema som gjenkjennelse, identifikasjon og identitet på tvers av grenser, tidsepoker og tradisjoner.

Hanna skriver om sin naive tro på kjærligheten. Men den inneholder elementer av hevn som handler om å bli forsmådd eller fornedret ved avvisning.
Når man er regelbundet, merkes konsekvensene når regler blir brutt. Hevnen uttrykkes i Hannas bilder ved at hun maler figurative akt malerier som er lite flatterende for modellene.

«I denne utstillingen portretterer jeg en mann og en kvinne. De er kanskje ikke så fornøyd med portrettene selv, men jeg behøvde å hevne meg litt og brukte disse modellene til det.»

Et sitat fra skuespillet ‘The way of the world’ av den britiske drama forfatteren William Congreve (1670-1729) kan kanskje passe inn i denne sammenhengen:

Heaven has no rage, like love to hatred turned,
Nor hell a fury, like a woman scorned. –William Congreve

«Himmelen har ingen vrede lik kjærlighet vendt til hat. Heller ikke helvete et raseri som en forsmådd kvinne.» Det vil si at ingen føler et større raseri enn en kvinne hvis kjærlighet har blitt avvist, eller som mener at hennes verdi eller verdighet har blitt fornærmet.

Begjæret utrykkes i to bilder av kaker, håpet ligger i himmelen og kjærligheten ligger i solnedgangen. Skogen er bare litt skremmende. …’ sier Hanna selv, om denne serien malerier. Til slutt legger hun til at;

«Jeg ønsker allikevel å være naiv på troen, spesielt på kjærligheten. Skissene av himmelen gir meg kanskje svaret på åpenhet, nye sjanser og kraft.» Hanna Høiness, 2016.

magnolia

himmel

Av: Ingeborg P. Bodzioch
Kunstmuseet Nord-Trøndelag
Museet Midt IKS
Foto: Ingeborg P. Bodzioch, 2016

Lagre