Billedkunstner og fotograf Vegar Moen (f. 1967) er opprinnelig fra Røros, men bosatt i Malmø. Moen er utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim.

Om utstillingen Apparaten som gör konsten:

Polisen i Sverige har definert 61 bydeler som utsatte områder og risikosoner. Her er kriminaliteten mer omfattende og brutal enn i resten av landet. De sosiale problemene er større. Politi, ambulanse- og brannpersonell har problemer med å utføre oppdragene sine på grunn av steinkasting, skyting og biler som brenner. I de fleste tilfellene handler det om bydeler fra det såkalte miljonprogrammet; husblokker bygget på slutten av 60-tallet for å gi bedre boligstandard til de som fikk jobb i fabrikkene. I disse bydelene finner vi i dag nesten ingen etnisk svensk. Områdene blir også kalt nogo-zones, opprinnelig et militært begrep som handler om rebellkontrollerte landsdeler i en borgerkrig. Mange politikere bruker sin versjon av det som skjer i Sverige for å skremme og fremme sin sak. Sverigedemokraterna, Sveriges tredje største parti, kaller disse områdene fortapte områder. Noen norske politikere kaller det svenske tilstander.

Jeg var nysgjerrig på disse områdene og ville møte noen av menneskene som bor der. Sommeren og høsten 2018 reiste jeg til hver av de 61 sonene og fotograferte portretter.

Bakgrunnen for dette ligger ganske langt tilbake i tid. Jeg var utvekslings-student i USA 1984-85, og var primært interessert i å finne et band å spille med. Jeg kom til et område som var veldig segregert, litt utenfor Chicago, med rike hvite på den ene siden av elva, og fattige svarte på den andre. Jeg havnet selvfølgelig på den hvite siden, men det første som hendte var at jeg ble gitarist i et funkband med seks svarte musikere. De bodde alle i den fattigste delen av byen, og ingen av vennene mine eller vertsfamilien turte å kjøre meg dit fordi man risikerte å bli ranet eller drept. Etter en stund var jeg lommekjent i de farlige bydelene og kunne gå og komme som jeg ville. Alle visste hvem jeg var og de kalte meg bare Vegarman. Jeg fikk mange gode venner der. Denne erfaringen; følelsen av at det ikke er så farlig likevel har vært viktig for meg senere i livet. Og nå ville jeg gjenoppleve dette. Var det å be om bråk, å sette opp kameraet midt blant den svenske gjengkriminaliteten?

Noe av det fine med et storformatkamera er at folk blir nysgjerrige. Når jeg har reist rundt med et slikt kamera tidligere for å fotografere arkitektur og landskap, har det kommet folk bort til meg og sagt «fotografer meg i stedet». Det er noe høytidelig med et gammelt kamera med belg og store knapper. Det tiltrekker seg folk, enten det er gamle damer eller gangsters. Jeg ville bruke dette til å gjøre noe positivt, få kontakt.

Serien består av 61 bilder. Ett portrett fra hvert område, med stedsnavnet som tittel.

Utstillingsperiode 6. april – 1. juni 2019