Utstillingen er et samarbeid mellom Trøndelag Bildende Kunstnere og Trøndelag senter for samtidskunst, og som en av fem landsdelsutstillinger i Norge, representerer Trøndelagsutstillingen et bredt spekter av kunstneriske uttrykk fra Trøndelagsregionen. Årets jury har valgt ut 21 verk av 20 kunstnere som presenteres ved Kunstmuseet Nord-Trøndelag. Utstilllingen har tidligere i høst vært vist ved Trøndelag Senter for Samtidskunst. Ett av verkene vil vises eksklusivt ved Kunstmuseet i Namsos.

Trøndelagsutstillingen er basert på fri innsendelse. I år var det 169 som sendte inn sine verk til vurdering, hvorav kun 20 ble valgt ut av en jury med tilknytning til TBK. I år har juryen bestått av billedkunstnerne Tore Reisch, Lena Katrine Sokki som er basert i Trondheim og Beathe C. Rønning fra Oslo.

Et stort flertall av arbeidene er veggbaserte, men også uttrykk som skulptur, installasjon, keramikk og video er representert. Flere av verkene holder et fokus på romlighet, materialitet og det sanselige, mens andre åpner opp for samfunnsmessige spørsmål rundt blant annet vår påvirkning på naturen, politiske virkemiddel, konfliktområder, kjønnsroller og identitetsproblematikk.

Utstillingen viser hvor mangfoldig samtidskunsten er, og hvordan det regionale knytter seg til det globale. Et formål med utstillingen er å fremvise bredde og mangfold i kunstnerisk uttrykk, alder og etableringsnivå. Det er et poeng i seg selv at godt kjente og etablerte kunstnere og unge kunstnere i etableringsfasen stiller ut side om side. I år er halvparten av de utstillende kunstnerne debutanter ved Trøndelagsutstillingen. 15 av utstillerne er født på 80-tallet eller senere.

Årets utstillere er: Brit Dyrnes, Magnhild Opdøl, Linn Halvorsrød, Thea Meinert, Reidun Synnøve Gravelseter, Pierre Lionel Matte, Per Kristian Nygård og Markus Lantto, Anne-Tove Huse, Mari Oseland, Line Anda Dalmar, Yanir Shani, Ingunn Ystad, Tonje Bartnes Andersson, Niklas Delin, Hege Cathrine Thoresen, Eigil Forberg, Jasmine Christensson, Merete Christensen, Øyvind Novak Jenssen, Marin Håskjold.

KRITIKERPRISEN 2018

Anne-Tove Huse – SNAPFRAHEIDI (2018)

Årets kritikerpris gikk til Anne-Tove Huse for kunstverket «SnapfraHeidi» og ble utdelt på den 42. Trøndelagsutstillingen av Gustav S. Borgersen, kunsthistoriker og kritiker.

Verden er full av fordommer. Også kunsthistorien. Hvilket bildemotiv som var gangbart, har mang en gang blitt banket fast, og senere blitt utfordret. Hvordan man skal portrettere, hvem som er portrettverdige, hvordan man skal male, hvilke hjelpemidler du kan og ikke kan bruke etc. etc. Kunstfeltet og kunstens historie er full av fordommer og regler. Som skapt for å utfordres.

Regler, uskrevne som uttalte, for hva som er «godt håndverk», og hva som ikke er det, har vi mange eksempler på. I Norge var fotografi lenge ikke ansett som et fullverdig kunstnerisk medium. Det var «for lett» å bare «trykke på en knapp». Det var ikke ekte kunst, ikke et ærlig arbeid. Ettertiden har ettertrykkelig gjort dette til skamme. Tegning har jo også – tidligere, vel og merke – blitt sett på som noe riktignok grunnleggende, men også noe en er forventet å vokse ut fra.

Vi lever i en digitalisert tid. Vi har selvfølgelig fremdeles fysiske aviser, bøker og maleri. Men vis meg den boken som ikke også finnes i digital form (som ebok, for eksempel). Eller den avisen som ikke også finnes i nettutgave. Eller den kunstneren uansett valgt arbeidsformat og medium – som i sitt arbeid ikke på et eller annet vis tar i bruk digital teknologi.

I denne 42. utgaven av Trøndelagsutstillingen finnes det en rekke arbeider, som tematiserer undertrykkelse, som utfordrer formater, som viser hvordan et valgt kunstnerisk medium kan brukes til å utforske omverdenen eller seg selv, til ekstern observasjon eller introspeksjon. Kunstnere lager ikke bare kunst for å vise den frem for andre, men også både av nysgjerrighet og nødvendighet.

Prosjektet SNAPFRAHEIDI bærer en av utstillingens mest tilforlatelige titler. Sosiale medier fnyses ofte bort som et tidssluk.

En «snap», en like, en instaworthy middagsrett fyker forbi i strømmen av bilder og tekstbrokker. Slik er disse medietekstene lette å avfeie som noe useriøst og lettbeint.

Anne-Tove Huse har gjennomgått flere runder cellegiftkur. Noen ganger har hun ikke klart å komme seg til atelieret, der hun skal jobbe. Jobbe med kunst. Hun har ligget hjemme, uten tilstrekkelig kraft.

Søsteren har sendt henne bilder. Korte oppdateringer. Små oppmuntringer. Påminnelser om at nok en dag er i gang på hennes arbeidsplass et annet sted enn der søsteren befinner seg. En digital kopling mellom to nære slektninger, den ene som jobber, den andre (en kunstner) som ikke klarer å jobbe.

Anne-Tove Huse har tegnet disse små glimtene hun mottar via sosiale medier, på dager hun ikke har orket å gå ut. Nærmere bestemt fra Snapchat, en kanal for øyeblikksbilder, trivielle glimt. Men her er disse liksom tilfeldige utsnittene og korte tekstene – som dokumenterer hverdagslivets gang – blitt foreviget som tegninger. Digitale tegninger, vel og merke. Trykket som grafikk og som bok. Noe håndfast, noe å holde i.

I oversettelsen av disse trivialbildene ser jeg et håndverk. Streker fra en hånd som er blitt vant til å tegne, kladde ned en idé, skisse opp en observasjon. Men hun har noen ganger vært for svak til å stå bøyd over papiret i atelieret. Noen vil si at Snapchat er banalt. Noen vil si at digital tegning ikke er «ekte tegning». Men dette prosjektet – som kaller seg noe så enkelt som SNAPFRAHEIDI, i ett ord – avdekker noe som absolutt ikke er enkelt. Det er ikke enkelt å ikke kunne jobbe slik man pleier. Det er ikke lett å finne sin egen strek og en fortrolighet med den tegnende situasjonen. Det er ikke bare bare å se en slektning være alvorlig syk, heller.

Alt dette finner jeg i dette arbeidet – mens jeg blar gjennom boken som dokumenterer alle de dagene kunstneren ikke har vært sterk nok. Og alle disse morgenene har hun fått en oppmuntring, som har styrket nok til å gjøre noe – også denne dagen.

På samme måte som Kritikerpriser ikke skal deles ut i empati, fordi prismottakeren trenger pengene, skal den heller ikke deles ut i sympati – fordi vedkommende er syk. Den skal deles ut fordi man har levert inn et arbeid som har hatt en effekt på mottakssiden, som har fått den som står i resepsjonsenden, til å tenke, revurdere egne holdninger. Dette verket tar utgangspunkt i noe høyst personlig, men er oppsiktsvekkende allmenngyldig. Dette verket bruker ny teknologi, men avdekker grundig håndverksmessige evner. Dette verket understreker på markant vis hvor sterk relasjonen mellom kunst og kunstner ofte er. Det formulerer et svært vanskelig innhold, i en lett form. Å klare dette er prisverdig, bokstavelig talt.

Gustav Svihus Borgersen, 21.09.2018

 

DEBUTANTPRISEN 2018

Reidun Synnøve Gravelseter – NÅR INGEN ANDRE SER (IF I HAD A HEART),  NÅR INGEN ANDRE SER (ROTNANDE PLANTE) (2017)

Årets debutantpris gikk til Reidun Synnøve Gravelseter for to fotografier fra serien «Når ingen andre ser», og ble utdelt på den 42. Trøndelagsutstillingen av: Kalle Eriksson, styreleder i Trøndelag bildende kunstnere.

Debutantprisen i år går til en som jobber med bilder som er mangfoldige. I undersøkelsen av polaroid både som fotografi og objekt, behandler kunstneren disse i en nærmest rituell prosess over tid. Drukner dem og senker de i vann slik at emulsjonen bølger seg og transformeres nærmest gjennom alkymi, kjemi, til landskap, geografi, eller kanskje noe helt annet? Frosset, fotografert og forstørret møter vi verkene i utstillingen, og som betrakter vandrer blikket i bildene som alltid unnslipper fortolkning. Man blir aldri riktig ferdig med denne reisen.

Reidun Synnøve Gravelseter sin prosess og arbeider utmerker seg og viser et interessant kunstnerskap vi ser fram til å følge.

Kalle Eriksson, styreleder i Trøndelag bildende kunstnere (TBK), 22.09.2018

 

NTNU KUNSTNER 2018/2019

Yanir Shani –  UNTITLED LANDSCAPE # 37 (2018)

For åttende gang har Trøndelagsutstillingen sammen med NTNU utnevnt årets NTNU-kunstner. Årets NTNU kunstneren er Yanir Shani (f.1980, Israel) som ble valgt på bakgrunn av fotografiet «Untitled landscape # 37» (2018). Han mottar et stipend på kr. 20.000 og et diplom. Utnevnelsen åpner for samarbeidsprosjekter mellom kunstneren og NTNU.

Valget ble foretatt av Trøndelagsutstillingens jury sammen med representanter for Kunstakademiet i Trondheim og NTNUs kommunikasjonsavdeling. Kandidater til prisen er deltagende kunstnere med utdanning fra Kunstakademiet i Trondheim NTNU.

‘Untitled landscape #37’ utmærker sig ved på samme tid at udforske grænserne i den fotografiske billeddannelse og grænserne i Mellemøstens geopolitiske landskab. Beskueren oplever i Yanir Shani’s værk et analogt farvefotografi hvis øde, landskabelige motiv – grænsezoner i Mellemøsten – fornemmes igennem en optisk bevægelsessløring. Et landskab i bevægelse.

Værket sammenstiller således med konceptuel og teknisk præcision landskabsmotivet som et kunsthistorisk format med den monumentale politiske konflikt i Mellemøsten. I og med Shanis fotografi oplever vi en både dybt personlig og meget konkret kortlægning af det historiske grænselandskab der har formet generationers indre landskaber. Fotografiet er en del af en værkserie der er skabt ved at manipulere det analoge fotografis frembringelsesformer – i ’Untitled landscape #37’ er den fotografiske eksponering af negativet i mørkekammeret foregået i bevægelse, på samme måde som sociale, økonomiske og politiske størrelser i Mellemøsten er fortløbende i bevægelse. Som beskuer får vi i og med denne oplevelse af værkets tekniske tilblivelse set det geopolitisk landskab igennem en personlig, psykologisk og anderledes optik.

Med base i en fotografisk tradition danner Yanir Shani et billede med en konceptuel investeret og teknisk eksperimenterende proces, der redefinerer landskabsmotivet i kunst og kaster et nyt lys over vores forestilling om billeders tilblivelse. Juryen mener derfor at han er det rette valg til årets NTNU kunstner.

Jacob Jessen. Professor ved Kunstakademiet i Trondheim NTNU, 22.09.2018