To utstillinger vises i galleriet ved Kunstmuseet Nord-Trøndelag nå frem til 6. januar. Begge har noe til felles som handler om figurativ tegnekunst. Utstillingene inneholder også objekt-fortellende elementer som fjær, hår og utstoppede dyr i form av skulpturer. Kunstverkene er sanselige, organiske og poetiske i både tema og utforming. Det anbefales å besøke galleriet for å oppleve utstillingene direkte og studere disse spennende arbeidene på nært hold.

Gelawesh Waledkhani, The Inevitable Bud Sprouting –  den uunngåelige spiringen av knopper

Utstillingen med tittel ‘The Inevitable Bud Sprouting’ av Gelawesh Waledkhani handler om menneskerettigheter og frihetsforkjempere. Hun er født i den kurdiske Yarsan-minoriteten i Iran (1982) og er norsk statsborger med mastergrad i kunst fra Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo (2013). Waledkhani stiller ut en serie kunstverk som presenterer materialer i kombinasjoner av tusj, hår, fjær og tegninger.  Hoveddelen av hennes arbeider viser en krysning mellom tegning og broderi. Tegningene er brodert med hår på papir i form av tekst. Å bruke hår som materiale i en kreativ prosess følger en tradisjon fra Victoria tiden, hvor hår fra avdøde mennesker ble brukt til å brodere med for å lage minnebrosjer eller bilder som markerte en sorg prosess. Waledkhani presenterer portretter av politiske frihetsforkjempere som enten er henrettet eller sitter i fengsel. Hennes arbeider med brodert tekst av hår er visuelle kalligrafiske verk tilhørende en serie med et særlig tema, men fungerer også som individuelle kunstverk som står alene. Dette har kunstnerens verk til felles med de frihetsforkjempere som representeres i utstillingen. De står alene men kjemper utfra en felles agenda for menneskerettigheter og rettferdighet.

Gelawesh Waledkhani, Resistance is Life, hår på akvarellpapir/bok, 2016. Foto: Ingeborg P. Bodzioch

 

Waledkhanis tidkrevende tegninger med tusj, blyant og fargeblyanter har organisk strek og er delvis fargelagt. Skyggeleggingen i bildene har kalligrafisk karakter som viser paralleller til de broderte bildene av hår. De kurvede linjene som oppstår i kunstnerens arbeider kommer til sin rett ved bruk av hår og har mye til felles med hennes alfabets snirklete former. Det feminine landskap som oftest representeres ved organisk form, har også en politisk betydning i hennes kunstnerskap. Den uunngåelige spiringen av knopper handler om kvinnerevolusjonen som ligger til grunn for et opprør mot mange generasjoners undertrykkelse av kvinner og et folk i sin helhet. De sirlig utførte portrettene vitner om engasjement for det kurdiske folkets historie og et inderlig ønske om å fortelle verden om deres skjebne.

Gelawesh Waledkhani, The Women´s Revolution, tusj på akvarellpapir, 2016-2017. Foto: Ingeborg P. Bodzioch

 

Et sentralt kunstverk i utstillingen er installasjonen ‘The Colour of Paradise’ (3) som er satt sammen av 2 500 påfugl fjær og dekker en hel vegg i galleriet. Verket er inspirert av Melek Taus – påfugl engelen, en sentral skikkelse fra Yazidi religionen, som representerer kurdisk kultur og natur. Melek Taus står i sterk kontrast til Waledkhanis barndomsminner fra fangeleiren Al-Tash i Irak. Veggen får status som minnesmerke over det tapte paradis.

Oversiktsbilde fra galleriet ved Kunstmuseet Nord-Trøndelag: Gelawesh Waledkhani, The Colour of Paradise. Foto: Ingeborg P. Bodzioch

 

Namdalsstipendiaten Magnhild Opdøl, ‘Falling’

Magnhild Opdøl, Falling, Triptykon, blyanttegning på papir. Foto: Ingeborg P. Bodzioch

 

Namdalsstipendiaten Magnhild Opdøl sin utstilling viser blyanttegninger på papir sammen med skulpturer utstilt i montere. Noen av tegningene er laget som serier og andre er enkeltstående verk i større format. Felles for alle hennes verk er at de handler om natur og kultur. Hvordan forholder vi mennesker oss til naturen satt i et historisk men tidløst perspektiv. Tegningene har form av dokumentasjon ved at de viser oss arter som hund, hare, fugler og rådyr realistisk gjengitt. Alle dyrene som vises i utstillingen er døde. Skulpturene varierer i form og materiale fra et utstoppet lam til bronse figurer som forestiller kopier av andre gjenstander som var opprinnelige og nå er stilt ut sammen med de nye skulpturene. Hver enkelt del av utstillingen opphøyes hver for seg, ved at de vises innrammet eller plassert i en glassmonter. Samtidig forteller utstillingen en helhetlig poetisk historie om naturens sentrale rolle i verden. Kunsthistorisk hører det til i den romantiske tradisjonen. Men her er ikke tingene som vi ønsker at de skal være. I stedet for den romantiske utopi finner vi bevisstheten om dystopiens eksistens på et brutalt og faktuelt grunnlag. Vi vet at kampen for overlevelse er hard i dyrenes verden som den er for oss mennesker. Men som oftest skyldes dystopiske tendenser menneskets feilgrep i naturen. Mennesker har en tendens til å ville ha kontroll over det ville organiske i naturen og foregriper ofte naturens gang i prosessen med å temme den. Dokumentasjonen av det vi har sett eller oppdaget gir oss en følelse av kontroll. Serien av tegninger med tittelen ‘The most significant language’ er forstørret og forenklet natur, som gir inntrykk av kalligrafisk pixelering. Kunstneren viser oss hvordan vi forkaster det naturlige til fordel for det tekniske eller kunstige.

Magnhild Opdøl, The birds take back their language, blyant på papir

Magnhild Opdøl, Gone tomorrow, blyant på papir

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

To utstillinger med fellestrekk

Begge kunstnere presenterer detaljerte figurative tegninger med døden som tema. Vi finner fellestrekk i strek og skyggelegging som er kalligrafisk, poetisk og organisk. Den nostalgiske tanken om det tapte paradis er en sentral faktor i utstillingene med den romantiske tanken om frihet likhet og brorskap i opposisjon til individets undertrykkelse. Et inderlig ønske om et liv i pakt med naturen og fred med hverandre i motsetning til det industrielle og tekniske samfunnets kyniske tankegang.

Opdøls detaljerte tegninger av dyr har paralleller til den tyske renessansekunstneren Albrecht Durers verk ‘Young Hare’ fra 1502. Durers hare er levende men Opdøls tegning viser en død hare som henger fra en krok. Opdøls tegninger viser hverken slagskygge eller omgivelser. Både Opdøl og Waledkhani sine tegninger er hentet ut av sin sammenheng og plassert på arket, hvor vi mangler referansepunkter til hvor figurene befinner seg. Kunstverkene er stedsnøytrale, de er tilstede i verden som kunstverk og eksisterer som innrammede avtrykk på ark som henger i galleriet hvor de forteller en historie som vi kan forholde oss til, når vi kjenner til omstendighetene. Kulissene for motivene eksisterer i publikums opplevelse av kunstverkene og de assosiasjoner som dannes ved hvert enkelt individs erfaring i forhold til de kollektive arketyper som karakterene forestiller.

Tekst og foto: Ingeborg P. Bodzioch, Museumspedagog, Kunstmuseet Nord-Trøndelag, Museet Midt IKS

Magnhild Opdøl, Where no light shone at all, taxidermy lam